På 1950-tallet ble det i sløydtimene på Hegdehaugen skole i Oslo laget et svært primitivt strengeinstrument etter en svensk lærebok. Instrumentet var ment å skulle ligne en balalaika. Det hadde trekantet form, 3 strenger (G – D – A), og gripebrett som for mandolin. Navnet ”Mandolaika” oppsto.

 Den musikalske kvaliteten var imidlertid svært dårlig. Instrumentet ble derfor ganske fort forbedret ved profesjonell hjelp – men det var fremdeles slik at elevene maktet å lage instrumentet ferdig på ”sløyden” – og senere spille melodier flerstemt etter et lettfattelig siffersystem.

Hegdehaugen skoles Mandolaikaorkester ble dannet og hadde etter hvert 15-20 deltagere. De fleste hadde ingen - eller svært liten - ”musikalsk” bakgrunn.

Sløydlærer og musikklærer engasjerte seg, og etter hvert kom ytterligere en person inn i bildet som i de etterfølgende år ble svært sentral – nemlig den (opprinnelig russiske) balalaikaspiller Boris Borisoff. Født i St. Petersburg 1902 – død i Oslo 1985. Han ble orkesterets instruktør og dirigent ved diverse opptredener og konserter. Borisoff arrangerte også de fleste av de melodier og musikkstykker orkesteret spilte.

 Det ble opptreden i NRK allerede i 1954 - året etter starten. Samme år gjorde BBC opptak, og kunne presenterte ”The only Mandolaika Orcestra in the World”. I 1955 kom ”Filmavisen” på besøk til Hegdehaugen skole og laget et innslag som viste både bygging av – og spilling på Mandolaika.  ”Filmavisen” i ”Palassteateret” på Karl Johans gate var den tids Dagsrevy.

Det ble videre mange konserter – både som underholdning og som informasjon mot skoleverket og andre. Et av høydepunktene var opptredenen i Universitetets aula i Oslo under den såkalte ”Spill Selv-uken”. Et stort øyeblikk for 14/15-åringene som orkesteret besto av.

Ideen om Mandolaika fenget virkelig på mange norske skoler landet rundt. Det sies at det forekom orkestre på opptil 100 (!) medlemmer enkelte steder. Mange fikk sin første kontakt med det å ”spille selv”. For de fleste ble det nok kanskje ikke mer spill på strengeinstrument etter ”Mandolaika-tiden”. For andre ble det en innfallsport til utøvelse på andre og mer sofistikerte instrumenter. Vår eminente gitarist og visesanger Øystein Sunde nevner faktisk Mandolaika som den spede innledning og begynnelse på sin karriere som gitarist.

De første ildsjelene fra Hegdehaugen skole vokste selvsagt etter hvert ut av skolen og Mandolaika-miljøet, men utover landet holdt interessen seg

i allefall til slutten av 1960-årene.

Hegdehaugen skoles Mandolaikaorkester døde imidlertid aldri ut. En ”hard kjerne” på 7-8 personer møttes en gang iblant for å friske opp gamle minner. Instrumentene var inntakt – stort sett som et gammelt klenodium på veggen. Kontakten med Boris Borisoff ble gjenopprettet, og etter hvert ble det øvelse en gang hver måned under ledelse av Borisoff.  Den 2. januar 1985 døde Borisoff – men ”gutta” har også siden den gang holdt kontakten med øvelse hver måned.

De musikalske ambisjoner er på et beskjedent nivå, og repertoaret består fremdeles stort sett av enkle melodier som Boris Borisoff i sin tid arrangerte.

Uten dirigent eller instruktør spiller orkesteret stort sett bare til egen hygge og legger mest vekt på det sosiale samvær mellom gamle klassekamerater.

Orkesteret er medlem av NMBOF – en sammenslutning av norske balalaika- og mandolinorkestre. Nå altså også mandolaika-orkestre (orkesteret).

(Ovenstående historikk er skrevet for noen år siden. Pr. 2014 har orkesteret 11 medlemmer hvorav 3 damer. Det arbeides med lansering av et mandolaika-byggesett som er såpass ferdigstilt at instrumentet enkelt kan gjøres ferdig av skoleelever eller andre – og med minimale krav til verktøy og kun et vanlig bord som «arbeidsbenk». Pr. 2017 er byggesettet en realitet - se eget avsnitt. Det er tatt i bruk på flere skoler.

Les mer om begivenheter